Ord uten innhold

Utgangspunktet for Carissimi er en overbevisning om at noe er grunnleggende galt i Den norske kirke. Det kan være mange grunner til en slik overbevisning, men den mest konkrete er at Lærenemnd og Bispemøte dokumenterer at flere av biskopene ikke lenger ser seg forpliktet på Bibelen i en sak der den taler entydig og med stort ettertrykk, og hvor alle kirker inntil nylig stod sammen om å lære det Bibelen lærer.

Det er imidlertid ingen i Carissimi som har hevdet å være ufeilbarlig, hverken når det gjelder denne overbevisningen eller på noe annet punkt. Det Carissimi har insistert på, er at for en i det hele tatt skal kunne overveie om en tar feil, må en møtes med en argumentasjon på det samme nivå som det problemet er stilt på. Carissimi bygger sin argumentasjon på en teologisk begrunnet overbevisning om hva som er kriterier for rett og vrang lære, og da må argumentasjonen møtes på dette nivå.

Etter tre og et halvt års samtaler med biskopene, først med Bispemøtet og så med biskopen i Stavanger, kan vi bare konstatere at det enda ikke er skjedd. Biskopene insisterer på å behandle Carissimi-problemet som et spørsmål om villighet til å innordne seg under gjeldende tjenestereglement. Carissimi sin forståelse av hva som er problemet, er ikke blitt tatt på alvor. Derfor er det misvisende å kalle de samtaler som har vært for en dialog.

For å forståelse av hvorfor det er blitt slik, er det klargjørende å lese det dokumentet fra Andreas Aarflot som Erling Pettersen viser til som en viktig del av begrunnelsen for å avslutte samtalene. Aarflot går ut fra en kirkeforståelse som sier at kirkens lære er identisk med de vedtak som til enhver tid fattes i kirkens organer. Spørsmålet om en dermed ivaretar klassisk kristen tro i samsvar med Skrift og bekjennelse kan nok stilles, men aldri tillegges noen avgjørende vekt.

Dette er å gjøre kirken om til en organisasjon som etter sitt vesen styres etter menneskelig rett. Det er i seg selv et meget problematisk standpunkt. Dobbelt problematisk blir dette når en slik juridisk og positivistisk kirkeforståelse dekkes over med store ord om kirkelig enhet og fellesskap, ord en må vite at det i den nåværende situasjonen ikke er dekning for. Juridisk sett er nok Den norske kirke fremdeles én organisasjon, men læremessig er den splittet, og en gjør ikke den situasjonen bedre om en prøver å overmale den med ord. Konsekvensen av det er at ordene devalueres; de blir til vekslepenger uten reell verdi.

Kirken lever av sine ord. Ved å tømme noen av de viktigste for innhold, bidrar kirkens ledelse til å gjøre dens budskap meningstomt. Det er antagelig det største problemet vi står ovenfor.

Knut Alfsvåg

PS: Samme dag som dette stod i Vårt Land, 7. mars, skrev Pettersen et innlegg i Stavanger Aftenblad (gjentatt i Vårt Land 8. mars) der han bekrefter at han faktisk mener at kirkens lære er det kirken til enhver tid lærer. Han skriver: Vi har ved vår ordinasjon "stilt oss til disposisjon for en kirke med den tro og de ordninger de har" inkludert "meningsfrihet i spørsmålet om homofil og lesbisk kjærlighet". Les innlegget hans her.