En luthersk identitet i dag

Den norske, lutherske tredeling

Norsk kristenliv har siden reformasjon vært avgjørende preget av den lutherske statskirke. I takt med den allmenne samfunnsutvikling ble det i løpet av det 19. århundre mye større frihet for kristelige initiativ uavhengig av den statskirkelige embetsstruktur, men mye av dette ble organisert på en slik måte en fremdeles både formelt og reelt befant seg innenfor Den norske kirke. Vi har på denne måten fått en tredelt luthersk kirkestruktur i vårt land: Statskirken, de frivillige organisasjonene innenfor statskirkens ramme, og de lutherske frikirkene.

En alternativ tredeling

Det er imidlertid mye som tyder på at den teologiske utvikling vi har vært vitne til de senere år på sikt kan komme til å endre denne strukturen på en ganske grunnleggende måte. Uavhengig av, og til dels på tvers av, den tradisjonelle tredeling mellom statskirkelighet, organisasjoner og frikirkelighet, er det i ferd med å vokse fram en alternativ tredeling basert på spørsmålet om hvorvidt en fastholdelse av kirkens tradisjonelle seksual- og ekteskapsetikk skal oppfattes som et bekjennelsesspørsmål eller ikke. Når dette ses som et viktig spørsmål, er det fordi den uenighet som her avdekkes oppfattes som uttrykk for grunnleggende ulike vurderinger av hvordan en skal forstå den kristne tros og den kristne kirkes bibelsk begrunnede identitet.

Denne alternative tredeling kan kort skisseres på følgende måte: 1) Noen, bl.a. Bispemøtets flertall, ønsker kirkens tradisjonelle ekteskapsetikk erstattet av en seksualetikk som på visse betingelser likestiller samkjønnede samlivsformer. 2) Noen, bl.a. Bispemøtets mindretall, NMS og Sjømannsmisjonen, ønsker å fastholde den tradisjonelle avvisning av samkjønnede samlivsformer, men ser ikke dette som et bekjennelsesspørsmål. Kirkemøtets vedtak prøvde å favne begge disse gruppene, men fikk bare entydig støtte fra den første. 3) Noen ser den tradisjonelle avvisning av samkjønnede samlivsformer som et bekjennelsesspørsmål, og ser det derfor slik at den kirkelige enhet i åndelig forstand ikke lar seg opprettholde på tvers av uenighet i denne sak. Dette synet representeres av Carissimi-initiativet og av flere av dem som stemte mot vedtaket på Kirkemøtet, av de fleste organisasjonene innen Den norske kirke (Normisjon, NLM, Indremisjonsforbundet, Israelsmisjonen), og av DELK og Strandebarm. Frikirkens forhandlinger om en samarbeidsavtale med Den norske kirke gjør at dens posisjon så langt må betegnes som tvetydig. Alternativ 3) er imidlertid det syn som representeres av den ortodokse og den katolske kirke, av de evangelikale og pentekostale kirker, og av de kirkene i sør som norsk misjon har et tett samarbeidsforhold til.

Nye allianser?

Det er ikke utenkelig at denne alternative tredeling kan føre til større grad av kontakt mellom dem som definerer seg selv innenfor det jeg her har kalt gruppe 3). Det åpner i så fall for interessante muligheter for fellesskap og samarbeid på tvers av tradisjonelle skiller mellom kirker og organisasjoner ut fra en felles forståelse av kirkens bibelsk gitte bekjennelsesfundament. Skal dette kunne utvikle seg til å bli noe mer enn tilfeldige møter mellom mennesker med sammenfallende syn i en vanskelig sak, er det imidlertid viktig å tenke gjennom hva det er som etter luthersk oppfatning konstituerer et kirkelig fellesskap. Kan vi i fellesskap gå videre ut fra en felles forståelse av dette, kan det hende at det som i første omgang ser ut som forfall og oppløsning kan bli utgangspunktet for en teologisk besinnelse som både gir økt innsikt i vår lutherske arv og øker vår forståelse for betydningen av det økumeniske kirkefellesskap.

Ordninger for fellesskap

Etter luthersk oppfatning er grunnlaget for kirkens enhet definert ved Guds ord (CA 7), noe som også medfører at det bare er alvorlig læremessig uenighet som med rette kan oppfattes som kirkesplittende. Dette kan likevel ikke forstås slik at spørsmål om kirkelig organisering er teologisk uvesentlige. Alt fra kirkens første tid har en nemlig sett det som vesentlig å finne ordninger som uttrykker og bevarer det fellesskap mellom menighetene som først og fremst er båret av at de alle lever ved den samme tro på den samme Frelser. I nytestamentlig tid var det apostelfellesskapet som uttrykte denne enhet menighetene imellom. For de etterfølgende generasjoner var det fellesskapet mellom de menighetsledere og eldste som apostlene hadde innsatt, og deres etterfølgere, som ivaretok behovet for å fastholde og markere trosfellesskapet menighetene imellom. Av dette vokste etter hvert bispeembetet fram, og det er denne ordning som forutsettes i de lutherske bekjennelsesskrifter og som i alt vesentlig ble lagt til grunn for kirkeordningene ved den lutherske reformasjon. Bispeembetet er likevel ikke blitt betraktet som en teologisk nødvendighet i den lutherske tradisjon; mange lutherske kirker har en mer synodal forfatning og ledes av et kirkestyre og en kirkepresident uten at det av den grunn er blitt stilt spørsmålstegn ved deres lutherske identitet. Men tanken om enkeltstående menigheter uten organer til å ivareta deres innbyrdes fellesskap og fellesskapet med den verdensvide kirke, har av gode grunner ingen hjemstavnsrett i luthersk tradisjon.

Alternative strategier for kirkelig enhet

For dem som identifiserer seg med alternativ 3) slik det ble presentert ovenfor, har bispeembetet i Den norske kirke nå teologisk sett brutt sammen ved enten å gå inn for vranglæren eller ved å tolerere den. Den norske kirke har derfor i dag ingen instans som på en troverdig måte kan ivareta den læremessige enhet hverken overfor menighetene eller overfor det større kirkefellesskap. Det er derfor i den nåværende situasjon nødvendig å se seg om etter alternative måter å gjøre dette på, og det synes så langt å avtegne seg to mulige veier. Enten kan en prøve å gjenopprette et troverdig bispeembete i Den norske kirke som fastholder kirkens apostoliske og økumeniske tro i et tydelig brudd med vranglæren og de vranglærende biskoper. Det er dette som skjer i og med Carissimi-initiativet, som bygger på den forutsetning at Gudstjenestebokens og kirkerettens bestemmelser om bispeembetet fremdeles er intakte, og derfor fremdeles kan utgjøre fundamentet for en teologisk forsvarlig tilsynstjeneste i Den norske kirke. Eller en kan gjøre det ved i større grad å markere sin selvstendighet i forhold til Den norske kirke uten å gå så langt som til å etablere selvstendige frikirker. I hvert fall foreløpig ser dette ut til å være alternativet for de orgasasjonene som forstår seg selv ut fra alternativ 3).

Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom disse to strategiene. Vi har en god tradisjon i Den norske kirke for en viss romslighet i de ordningsmessige spørsmål så lenge en har trygghet for at det består et grunnleggende fellesskap i trosfundament og målsetninger. Samtidig er det viktig at vi er klar over at en personavhengig opplevelse av å stå sammen i det lange løp er utilstrekkelig som et fundament for den nødvendige manifestering av kirkens læremessige enhet. Skal alternativ 3) utvikle seg til å bli et framtidsrettet og troverdig alternativ i norsk kristenliv, trenger vi derfor både et læremessig fundament som presiserer hva en apostolisk og økumenisk kristen identitet etter luthersk oppfatning i dag innebærer, og en tjeneste som kan ivareta denne identitet på en tydelig måte både i forhold til menigheter og arbeidslag og overfor det mer omfattende kirkelige fellesskap. Dette trenger ikke innebære at de enkelte organisasjoner skal måtte gi avkall på egenart og selvstendighet, men det forutsetter evje og vilje til å forstå seg selv innenfor et mer omfattende kirkelig fellesskap enn det som utgjøres av ens egne medlemmer og foreninger.

I den grad organisasjonene eventuelt ytterligere utvikler seg i retning av mer selvstendige frikirker, vil spørsmålet om enhetens fundament og ytringsformer bli enda viktigere. Kirker med enhetlig lærefundament er for sin egen troverdighets skyld nødt til å ha organer som uttrykker fellesskapet mellom dem. Det er derfor viktig at vi nå arbeider videre med spørsmålet om hvordan enhetens tjeneste skal utformes.

Knut Alfsvåg

(Dagen 12.12.2007)