Tilsynsbrudd naturlig og legitimt

I forhold til det initiativ som er tatt med dokumentene “For enhetens skyld” og “Carissimi”, er det flere som spør: Kan dette nytte? Har det ikke vært prøvd før? Viser ikke f. eks. det som skjedde i den såkalte Dingstad-saken er det i Den norske kirke er umulig å vinne forståelse for tanken om tilsynsfrasigelse og alternativt tilsyn?

Det er riktig at det vi nå gjør, har klare likhetstrekk med det Asle Dingstad gjorde da han erklært at han ikke kunne stå i åndelig fellesskap med sin biskop på grunn av hans standpunkt i homofili-saken. Vi har også selv vist til dette som et viktig forbilde. Det er imidlertid ikke riktig at den kirkelige behandling av Dingstad-saken viser at dette ikke nytter.

Det var særlig to argumenter en viste til da Lærenemnda i 2000 avviste Dingstads handlemåte. Biskopen hadde fremdeles ikke brutt med kirkens formelt enhetlige praksis, og det var enda ikke noe kirkelig organ som hadde gjennomgått homofilisaken på en grundig måte. Derfor kunne Lærenemndas flertall den gang ikke akseptere Dingstads handlemåte.

Begge disse forutsetninger er nå brutt. Kirkens praksis er ikke lenger enhetlig, flere biskoper arbeider aktivt for å endre tilsettingsreglene, og vi har også fått signaler om at det uavhengig av hva Kirkemøtet beslutter, vil bli åpnet for tilsetting og vielse av homofilt samlevende. Samtidig har Lærenemnda nå også gått grundig gjennom saken, og er så godt som enstemmig kommet til med at de aktuelle nytestamentlige tekster faktisk avviser homofilt samliv. Halvparten av Lærenemnda konkluderer derfor i 2006 med at vi her har to uforenlige syn hvor ikke begge kan legges til grunn for kirkens lære, liturgi og ordninger.

Dette viser at Lærenemndas konklusjon i Dingstad-saken ikke lenger kan legges til grunn for vurdering av tilsynsfrasigelse i Den norske kirke. Tvert imot viser den argumentasjon som den gang ble framført at tilsynsfrasigelse nå må anses som en naturlig og legitim kirkelig handlemåte. Det er dette syn som ligger til grunn for “For enhetens skyld” og “Carissimi”.

Knut Alfsvåg

Vårt Land 11.10.2007